Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Vildanden
UTGIVELSE
En av de første dagene av september 1884 fikk Frederik Hegel pakken med manuskriptet til Vildanden. Den 20. september nevner han i brevkonsept til Ibsen at han anser et opplag på 8000 eksemplarer å være hensiktsmessig for det nye skuespillet. Han minner om at En folkefiende straks ble trykt i 10 000 eksemplarer, men at det har vist seg å være et for stort opplag på grunn av den betydelige restbeholdningen (KBK NKS 3742, 4°, II). I sitt svar av 5. oktober har Ibsen ikke noe å innvende mot et slikt opplag. Han er mer opptatt av at boken skal bli ferdig trykt så snart som mulig, av hensyn til teatrene. Dersom Hegel mener at andre hensyn, så som hensynet til boksalget, også bør spille inn, er Ibsen innstilt på å la forleggeren bestemme tidspunktet: «om dette hverken bør eller kan nogen anden dømme end De selv».
I de danske avisene har dikteren sett at hans nye arbeid skal være det skarpeste innlegget i tidens strid som hittil er kommet fra ham. Han tror ikke at et slikt rykte kan skade salget, «men pinligt vilde det berøre mig, om jeg deraf måtte uddrage den slutning at der i trykkeriet har været drevet misbrug med det til samme betroede manuskript, at dette kanske, Dem naturligvis uafvidende, har været udlånt, ja muligens cirkuleret i en videre kreds». Hegel er snar med å berolige Ibsen på dette punktet. I brevkonsept av 10. oktober 1884 forsikrer han at den notisen som Ibsen har sett i det danske Morgenbladet, ikke er noe annet enn gjettverk: «Bladene kappes om at meddele Nyheder, ligemeget om de ere sande eller usande. Et andet herværende Blad har, for ogsaa at bringe en interessant Nyhed, fortalt sine Læsere, at ‹Vildanden› var Navnet paa et Skib, hvis Forlis spiller en Rolle i Deres ny Stykke» (KBK NKS 3742, 4°, II). Forleggeren kan innestå for at ingen uvedkommende har hatt mulighet til å se manuskriptet, og boktrykkeren har alltid vist full diskresjon. At slike fabrikerte meldinger kunne leses i avisene straks det var kjent at et nytt stykke av Ibsen var under trykking, røper at redaktørene på denne tiden regnet med at nyheter om Ibsens diktning – om de stammet fra pålitelige kilder eller ikke – ville virke som en magnet på leserne. Hegel kan ellers melde at trykkingen er i god gjenge, og at boken vil komme i handelen i den siste uken av oktober. Dermed kan det passe å få oversendt de brevene som Ibsen ønsker å legge ved boksendingene til teatrene. Disse følgeskrivene sendte Ibsen til Hegel i brev fra Gossensass 18. oktober.
Vildanden : skuespil i fem akter ble utgitt 11. november 1884. I brevkonsept 17. november kan forleggeren skrive til forfatteren: «Det er mig en overord[entlig] stor Glæde at kunne meddele Dem, at Deres ny Skuespil i alle tre Lande er blevet modtaget med den største Interesse, og den øjebl[ikkelige] Efterspørgsel synes at være endnu større end ved nogen af Deres tidligere Bøger». Forlaget har sendt ut nesten hele opplaget på 8000 eksemplarer, og for at avsetningen ikke skal stanse opp, har Hegel allerede satt i gang trykkingen av et nytt opplag på 2000 eksemplarer: «Det gjelder om at handle hurtigt, og jeg har derfor ikke kunnet først indhente Deres Tilladelse, hvad jeg haaber De tilgiver» (KBK NKS 3742, 4°, II). Forleggeren kjente til at Ibsen lett kunne bli irritert dersom en bok var ute av handelen noen dager i den beste salgstiden. Han nevner samtidig at han for begge opplagene har godskrevet Ibsen med 600 kroner arket. Det var samme honorarsats som Ibsen hadde fått for førsteopplagene av Gengangere og En folkefiende. Denne gangen omfattet den trykte boken 15 ½ ark, noe som gav forfatteren et honorar på 9300 kroner. Det viste seg etter hvert at 10 000 eksemplarer av Vildanden var i meste laget: Det tok 30 år før et tredje opplag var nødvendig (jf. Tveterås 1950–96, b. 2, 208–09).
MOTTAGELSE AV UTGAVEN
Samme dag som boken ble gitt ut i København, 11. november 1884, forelå den til salgs hos bokhandlerne i Kristiania. Og samme dag kunne utførlige handlingsresymeer leses i Morgenbladet, Aftenposten og Christiania Intelligentssedler. Den 16. november innleder Dagbladets anmelder, Johan Irgens Hansen, sin omtale med en kritisk kommentar til den første øyeblikksmottagelsen av Vildanden i Kristiania-pressen. Man er selvsagt spent på å lære boken å kjenne:
Men naar nu Bogen kommer paa Toldboden her Tirsdag Middag Kl. 12, og saa en eller to sætter sig til at nilæse med det Maal at kunne fortælle Aften- og Morgenbladenes Abonnenter, hvordan det gaar i Vildanden, og at «Vildanden» er en virkelig Vildand, og at gamle Werle er slig og Sønnen et Fjog og Fru Sørby letfærdig og Gina tvilsom og Eklund [sic] senior reduceret og Eklund [sic] junior et Vrøvlehoved og Hedvig Vildand Nr. 2, og at de gjør saan og saan, og Bogen ender slig, – da er Godtfolk lige kloge og kjender ikke Bogen et Gran (Hansen 1884).
Irgens Hansen antar i sin anmeldelse at Ibsen denne gangen vil forvirre adskillige lesere, fordi Vildanden begynner der hvor dikteren ellers slipper. Man har vært vant med at det stilles ideelle krav i Ibsens skuespill. Nå gjøres det front mot denne idealismen. Kanskje vil det vise seg at det i denne boken «ligger en betydningsfuld Udviklings Overgang i en ny Fase», undrer anmelderen. Dikteren viser seg som en virtuos på mange måter, i eksposisjon og handlingsutvikling, selv om det kan virke eiendommelig at første akt utspiller seg hos verkseier Werle, mens de øvrige fire aktene er lagt til fotograf Ekdals bolig. Det er så vidt vi ser verkseieren igjen én gang senere, og noe tilsvarende gjelder fru Sørby. Men Ibsen greier å motivere personenes bevegelser. Werlenes skjebne har grepet inn i Ekdalenes tidligere, og gjør det igjen. Gregers ser det som sin livsoppgave å sone det hans far har forbrutt; faren vil stoppe ham. Den velmenende fru Sørby kommer med et gavebrev, og handlingen drives videre mot en fatal slutt. Hjalmars adferd forårsaker fortvilelse hos den 14-årige piken som er engstelig for å miste farens kjærlighet. Hun tar sitt liv med en indre nødvendighet, skriver Irgens Hansen, forårsaket av enfold og hengivenhet:
Og det er denne Enfold, som er hellig, fordi den bærer de store Følelser; det er denne Enfold, som er krænket, og det er over Hedvigs Lig Anklagen rejses – med en Magt større end Ibsen nogengang har ejet. For det er ikke Lægprædikantens Anklage mod de syndige Mennesker, ikke Sandhedsapostelens Krav til de skrøbelige, det er Menneskelighedens Talsmand mod enhver Krænkelse af det helligste Jorden ejer, Kjærligheden (Hansen 1884).
Her er en vingeskutt and, og her er vingeskutte mennesker. Man kan godt kalle den ekdalske familielykken en lurvet lykke. Det er likevel en slags lykke, og ingen har rett til å røve den, hverken med ideale fordringer eller på annen måte. Uten å si det rett frem er det tydelig at Irgens Hansen tar Rellings parti mot Gregers Werle. Anmelderen er også slått av dikterens mesterskap i replikken. Selv etter 20 års fravær fra hjemlandet har Ibsen bevart en levende språkbevissthet, og personenes natur og kultur blir betegnet gjennom ordvalg og vendinger. Noen kan synes at det er en lavtliggende språktone, men når det gjelder replikk-kunsten, skriver Irgens Hansen, har Ibsen ingen steder nådd høyere.
Bergens Tidende trykte 15. november 1884 en anonym anmeldelse av skuespillet, hvor dets utvilsomme kvaliteter som teaterstykke fremheves. Det byr på flere interessante figurer, blant annet fremheves Relling og Gina Ekdal, og det er fullt på høyde med de stykkene Ibsen tidligere har levert. Anmelderen kan ikke peke på noe konkret som burde ha vært annerledes, men for å få gitt en gjennomgående vurdering av dikteren som åndstype, griper han til en sammenligning med Bjørnson:
Vi kommer uvilkaarlig til at tænke paa Bjørnson og hans Digtning. Vi kan beundre Ibsen, alle, uden Hensyn til Partier, beundrer Ibsen, vi beundrer hans Replikbehandling, hans dramatiske Evne, hans Finhed og Sikkerhed i Tegning, han er en stor Filosof, men han kan ikke tage sig i Hjerteroden som Bjørnson. Han faar hverken Kjærlighedens eller Hadets Tribut udbetalt saaledes i ægte og uforfalsket Mynt som Bjørnson. Han stiller ikke Fordringer til den enkelte med den Styrke, han har ingen Tro paa, at han ved sin Digtning kan forædle Menneskene, han stiller Problemerne udmærket, han ser dem, men han gjør intet Forsøg paa at vise Vejen videre frem; han tugter, som den der har Myndighed, men stiller intet Forlangende om Forbedring (Anonym 1884b).
Idealisten Gregers Werle har funnet ut hvordan det trolig forholder seg med Gina Ekdals tidligere tilværelse, og hans inngrep i ektefellene Gina og Hjalmars trivielle familieliv får ikke annet resultat enn at unge Hedvig tar sitt liv: «Man skulde næsten tro, at Ibsen i dette Stykke har gjort et Forsøg paa at kaste et Stænk af Ironi over Bjørnsons ‹En Handske›» (Anonym 1884b). Anmelderen vil ikke drøfte stykkets handlingsgang, siden man må forutsette at leserne selv vil gjøre seg kjent med boken. I stedet får avisens lesere presentert noen sitater som en smaksprøve.
I Morgenbladet ble anmeldelsen av Vildanden delt i to og stod å lese 16. og 19. november 1884. Den anonyme anmelderen mener å se at Ibsen i sitt nye skuespill har ført inn et element han kaller «fantastisk-allegorisk», noe som fjerner Vildanden fra de foregående samtidsdramaene, og på visse måter ligner på et drama som Peer Gynt. Hadde dikteren holdt seg til det miljøet han har brettet ut i første akt, grosserer Werles hjem, og ikke flyttet handlingen over i et helt annet miljø for de fire siste aktene, kunne det ha blitt et sidestykke til de fire foregående stykkene og «et Virkelighedsbillede af mægtigt Indhold og stor Virkning». Anmelderen er ikke glad for den vendingen som skjer med skuespillet etter første akt. Handlingen forekommer ham å være «ligesaa besynderlig, som den er tynd». Gregers har tatt på seg en livsoppgave, å åpne Hjalmars øyne for den uretten som er gjort mot ham. Dette fører til at Hedvig tar sitt liv, «et tragisk Træf, hvis Motivering falder meget i det uklare». Slik sett er handlingen tynn og besynderlig. Dikteren har forsøkt å gi liv til denne handlingen ved å knytte den sammen med «den sindbilledlige og fantastiske Historie med Vildanden, hvoraf Stykket har taget sin Titel». Det skal nok oppfattes slik, tror anmelderen, at anden som sinnbilde skal svare til en eller annen av personene i stykket. Kan det være Hedvig? Men hun er vel ikke skadeskutt av grossereren? Bildet passer ikke, synes anmelderen, som stiller en rekke spørsmål, uten å finne gode svar. Symbolikken brister på flere punkter. Både far og sønn Ekdal kan vel sies å være skadeskutt av grossereren, men er det dem villanden skal knyttes til? Anmelderen kan ikke se «at den fantastisk-allegoriske Side af Ibsens nye Stykke er vellykket» – den er ikke i stand til å hjelpe leseren til en dypere forståelse av verket. At det blant personene på scenen finnes utmerkede skildringer, slik som Hjalmar, skal ikke benektes, men det kan ikke redde den estetiske virkningen. Den avsluttende katastrofen med Hedvigs død er mer pinlig enn gripende, og totalinntrykket er ikke stort annet enn en fornemmelse av tomhet og uhygge (Anonym 1884a, 16/11).
I annen del går anmelderen mer inn på de enkelte personene og forholdet mellom dem. Det er langt mellom lyspunktene, selv om flere av de mindre fremtredende skikkelsene er skildret «med Karakter og Virkning». Det kan ikke ha vært meningen å skape sympati for Gregers Werle, representanten for de ideelle kravene, og de som står idealene fjernt, har Ibsen heller ikke gjort særlig tiltrekkende: «i det hele taget har man endnu ikke i noget af hans Stykker oplevet at se samlet et gjennemgaaende saa lurvet Kompani som her.» Et kriterium som denne anmelderen legger en viss vekt på, er at fremstillingen bør være virkelighetsnær. Likevel er det åpenbart visse grenser for hvor langt dikteren kan gå. Om kandidat Molvik, den forhenværende teologen, skriver kritikeren at denne skikkelsen kun er «løst skizzeret, men det er skeet med en kras Realisme, der virker høist frastødende». Morgenbladet finner også grunn til å antyde at dikterens lange utenlandsopphold kan ha medført at han er blitt mindre fortrolig med forholdene i hjemlandet. Grunnen til at dette spørsmålet reises, er de mange kammerherrene som er gjester i grossererens middagsselskap: «I 1860 fik vi ianledning af Carl XV’s Kroning pludselig en hel Del Hoffunktionærer; men senere er saadanne kun sparsomt udnævnte, og der kan ikke tales om ‹Aargange› af Kammerherrer hos os». Dette er et relativt ubetydelig trekk, medgir anmelderen, men slike ting kan være:
til megen Skade for den sande Gehalt af hans Digtning og til megen Uleilighed for Fremtidens literære Forskere, som ville se sig bebyrdede med at eftervise, hvor vidt forskjellige hans Hjemlands Forhold i mange Maader have været paa hans Fremstillinger af dem (Anonym 1884a, 19/11).
På tross av de «væsentlige Mangler» som er påpekt, ser ikke anmelderen bort fra at stykket vil slå an på scenen. Det har mange fint tegnede figurer, scenebygningen er virkningsfull, og dialogen er dyktig utført, om ikke av Ibsens beste merke. Men egentlig burde skuespillerinnene forskånes fra å delta i enkelte av de partiene som de to kvinnerollene omfatter, og hvor det også forekommer replikker som bare kan vekke forargelse (Anonym 1884a, 19/11).
I tredje årgang av Ernst Sars og Olaf Skavlans Nyt tidsskrift (1884) har signaturen M.S. (Mathilde Schjøtt) i artikkelen «Bognyt» samlet anmeldelser av fire av høstens viktigste bøker på norsk. Slik sammenfatter hun innledningsvis sin omtale av Vildanden:
Ibsen viser sit uopnaaede tekniske mesterskab ved at gjøre, hvad ingen anden kunde falde paa eller gjøre efter. I en handling, der i en andens behandling vilde være det rene tøv, men hos ham faar den mest intense interesse, afspeiler han i et fantastisk fata-morgana menneskelivets, hverdagslivets, menneskesjælens og digtningens forskjellige sider; romantik, realisme, idealitet og usselhed, han bruger altsammen og belyser sine personer med ironiens og satirens grelle lys, medens han holder sig selv saaledes i dunkelhed, at det maa blive og er bleven gjenstand for debat, hvor man har ham henne (Schjøtt 1884, 617).
Om de enkelte personene skriver anmelderen at Hjalmar Ekdal nok er idealist, «men paa ham bliver det en frygtelig sandhed, at idealet er løgn», mens Gregers Werle er «den gemytløse, haarde idealist, der dømmer og fordømmer», og Hedvig representerer «den rene, skjønne idealitet». Stykket demonstrerer både kjærlighet og mangel på kjærlighet med den unge piken i sentrum. Sunn fornuft, i ubevisst versjon ved Gina og i bevisst versjon ved Relling, danner ballasten overfor fantasiens mørkeloft. Inne på loftet gjenfinner gamle Ekdal sin tapte ære, sin skog og sin jakt, her finner Hjalmar et skalkeskjul mot hverdagens pliktarbeid, og her føler Hedvig seg liksom på «havsens bund», sammen med den vingeskutte villanden. I denne anmelderens øyne har Ibsen denne gangen skapt et mesterverk av fantasifull romantikk, skeptisk håpløshet og psykologisk dybde (Schjøtt 1884, 622–23).
Langt mer forbeholden er Ditmar Meidell, som har skrevet anmeldelsen i Norsk Maanedsskrift for Literatur, Kunst og Politik. Han ser nok mesterskapet i Vildandens enkelte scener, replikkskifter og karakterskildringer, men han ser også at dikteren har vært dyktig i å trekke ut det menneskelige elementet i hver av personene:
Alle uden Undtagelse er de med ubøjelig Konsekvents og paa Stregen holdt nede i det samme lave Niveau, i den Grad jevnt og over en Kam berøvet sin Menneskeværdighed, at man under Læsningen kun mærker det knugende Savn af Noget, som man ikke kan give Navn og derved befri sig for. Ja saa mesterlig godt er dette udført, at endog den tarvelige «ideale Fordring», som her gjøres gjældende, tager sig ud som noget saa urimeligt, at kun en Nar eller en Idiot kunde falde paa at opstille den (Meidell 1884, 571).
Den fordringen som stilles til personene i dette skuespillet, er egentlig meget beskjeden, men synes likevel å ligge høyt over de handlende personenes moralske horisont. Å lese et sørgespill hvor de opptredende er moralsk sløve personer, og hvor ikke engang den avsluttende katastrofen forbedrer stemningen, er ingen åndsforfriskning, synes anmelderen. Det han savner hos diktere som Ibsen og Kielland, er tegn på religiøs tro: «Der falder ikke en eneste Lysstraale fra Evigheden henover den triste Verden, de afmaler os. Tvertimod kan det snarere siges, at der tendensiøst er sørget for at stille Kirken og Guds Ord i Skammekrogen». Anmelderen har vanskeligheter med å finne hva som skal være den positive kjernen i et stykke som Vildanden. Er det kanskje det at dikteren ser og dømmer verden og menneskene fra et opphøyet etisk standpunkt? I så fall må man kunne si at han spiller Gregers Werles rolle, at han går med «den ideale Fordring uforkortet i Baglommen» (Meidell 1884, 573).
Som en liten kuriøsitet kan vi ta med en kort privat meningsytring fra Bjørnstjerne Bjørnson i et brev til Alexander Kielland 25. november 1884: «Du er væl også forgapet i ‹Vildanden›. Jeg finner den i slik grad usansynlig i sin opbygning, at mordet på den lille pike blir forfatterens. Væmmeligt» (Bjørnson 1932, b. 2, 284).
Heller ikke i Danmark var mottagelsen av Vildanden enstemmig positiv. I København-avisen Dagbladet 13. november 1884 gir en anonym anmelder først en oversikt over skuespillets handling og bestemmer deretter hovedpoenget som motsetningen mellom idé og virkelighet. Gregers, den oppriktige idealisten, forårsaker i god mening flere ulykker ved å stille den ideale fordring til vanlige mennesker som Hjalmar og Gina, mens den hyperidealistiske Hedvig drives til å ta sitt liv. Dikteren retter sitt angrep mot de overspente idealistene:
Han indrømmer, at Samfundet er raaddent, han urgerer stærkt, at det hviler paa, hvad Relling kalder «Livsløgnen»; men med en udpræget Pessimisme hævder han tillige, at den rene, usminkede, ideale Sandhed, naar den bringes i direkte Berøring med dette Samfund, virker paa det som Dynamit. Og i en upraktisk Sværmers Haand er Dynamit et farligt Vaaben (Anonym 1884h).
Slutten på stykket blir omtalt som en uoppløst dissonans, og det er ingen ros i denne anmelderens penn. Når resultatet likevel har interesse, er det takket være Ibsens glimrende dramatiske evne. Scenene glir fint over i hverandre, figurene er mesterlig tegnet, replikkene livlige. En innvending gjelder at første akt er for fokusert på Werle og hans forhold, noe anmelderen synes er villedende. Til tross for at handlingens utgang er pinlig, vil stykket egne seg godt til oppførelse. Ifølge denne skribenten er nemlig det danske teaterpublikum «betydelig mere medgjørligt end Udlandets» (Anonym 1884h).
I Politiken skriver Edvard Brandes 16. november 1884 at Ibsen på en måte har spaltet seg i to deler som begge er til stede i dramaet, Gregers og Relling. Som Gregers er han den ubønnhørlige idealisten, men denne gangen selvironisk belyst; han erklærer at samtiden ligger redningsløst i sumpen. Som Relling er han den klartseende menneskeforakteren. Brandes mener at Relling egentlig ikke vedkommer handlingen: «Han er blot Digterens ræsonnerende Medhjælp, og det føles dobbelt, naar der gøres et mislykket Forsøg paa at knytte ham nøjere ind i Stykkets Skæbne, idet han skal antages for en tidligere Beundrer af Fru Sørby». Det selskapet disse to føres inn i, er ikke det gode. Brandes betegner det som snuskete og mener at «De rige og fattige er lige gode om den fedtede Tilværelse». Far og sønn Ekdal driver sin jakt på loftet, uten lidenskap eller ærgjerrighet, de er bare noen stakkare som fantaserer om heder og ære. Til husstanden hører også Gina, husets forsyn, men tarvelig og udannet, og barnet Hedvig. Og hva resulterer kampen mellom Gregers og Relling, mellom idealisme og virkelighet i? Hedvig lures til å tro på ordene og tar sitt liv, mens de øvrige lever videre «i den samme forsumpede Aandsforladthed som før» (E. Brandes 1884).
Edvard Brandes ser det slik at når Ibsen på sett og vis har blandet sin egen «Digterstilling» inn i stykkets handling, så kan det muligens ha vunnet noe i psykologisk interesse, men det har likevel tapt noe som diktverk. Samtidig har han mye godt å si om verket. Når man ser bort fra dikterens to representanter og kanskje også den litt for symbolske Hedvig, er det en hel del fortreffelige skikkelser igjen. Bifigurene er ypperlige: «Blot et Fund som Molvik er rent ud guddommeligt. Hvem kender ikke disse ‹dæmoniske› Mennesker, der drikker sig plakatfulde paa den gyseligste Knejpe, men dernæst ‹slaar en Streg over Nattens Hændelser, da sligt ikke afhænger af deres bedre Jeg›.» Når det gjelder den dramatiske komposisjonen, har Brandes innvendinger mot eksposisjonen, som er nokså lang. Ibsen burde kanskje holde seg for god til å anvende tjenestefolks samtale eller ungdomsvenners gjensyn til å informere lesere og tilskuere om det de trenger å vite. Ellers er det ingen dikter i Europa som skriver like gode replikker som Ibsen: «Det er saadanne Skuespil, der opdrager Skuespillere og frigør Publikum aandeligt» (E. Brandes 1884).
Frederik Winkel Horn er ikke like positiv i sin anmeldelse i Berlingske Tidende 17. november 1884: «Det overveiende, ja saa at sige det eneste Indtryk, dette Skuespil efterlader, er Uhygge. Der ligger Sumpluft over det fra Først til Sidst, en tyk, knugende Taage, der vækker Gru og Beklemmelse, og som ikke letter et eneste Øieblik.» Den ene personen man får sympati for, en 14-årig pike, ender med å ta livet av seg, forskremt og ulykkelig, og hennes død fører ikke til noen endring. Stykket er «et Udklip af Virkeligheden, d.v.s. den meest raadne Virkelighed med Omhu præpareret saaledes, at man ret faaer at see og lugte, hvor raadden den er». Anmelderen nekter ikke at det er mye utmerket å finne i skuespillet, men som helhet er det i teknisk henseende ikke på høyde med Ibsens tidligere samtidsdramaer. En av de få personene som kaller på en viss interesse, er Gregers Werle, som på ærlig vis gjør de ideale krav gjeldende, men som er påfallende upraktisk og blir stående som en narr. Hans motstykke er doktor Relling, som ser det som sin oppgave å holde livsløgnen oppe i folk (Winkel Horn 1884).
Hovedpersonen for denne anmelderen er Hjalmar Ekdal, «en af de klarest formede Skikkelser, Ibsen nogensinde har frembragt, et Mesterstykke i Retning af fint gjennemført Charakteristik». Det er bare den tunge stemningen som hviler over stykket, som gjør at man ikke morer seg kostelig over denne figuren. Også andre forhold fortjener ros, for eksempel Ginas språklige særegenheter. Men anmelderen har liten tro på at Vildanden vil ta seg godt ut på scenen, hvor det vil bli vanskeligere å få tak i de mange poengene og finessene (Winkel Horn 1884).
I februar 1885 holdt den danske forfatteren Herman Bang to litterære foredrag i Göteborg. Begge ble fyldig referert i Göteborgs Handels- och Sjöfarts-Tidning, og med den avisen som kilde ble referatene gjengitt i Bergens Tidende. Det siste foredraget, «Henrik Ibsen og ‹Vildanden›», ble trykt i sistnevnte avis 3. mars 1885. Her beskriver Bang hovedideen bak skuespillet som et ibsensk selvoppgjør:
Henrik Ibsen er selv Gregers Werle, som kommer ned fra Gruberne, hvor han har grublet over meget, og undersøger de Krav, han har stillet til Menneskeheden, og saa kommer han til to Familier, Grosserer Werle og Hjalmar Ekdal. Dem anser Ibsen for at repræsentere Livet, det vil sige os (Bang 1885).
De fleste aktørene i skuespillet har gjort ting de kan klandres for, og noen er straffet strengere enn andre, men storforbrytere er de ikke: «Det er pure Smaasager Ibsens Personer begaar, smaa Fejgheder, og det gjør de, fordi Skalden bedre vil træffe os – thi fra de store Nedrigheder afholder de fleste sig.» Gregers Werle oppfattes av Bang som «Sandhedens Repræsentant», men det han oppnår, er at den eneste uskyldige, Hedvig, skyter seg. Så får doktor Relling rett i at det var galt å komme med de ideale kravene (Bang 1885).
Et hovedpoeng for Bang er at Ibsen, som i sine skrifter har svinget svøpen over mennene, egoistene, blant andre Hjalmar Ekdal, mer enn noen annen har vært kvinnens talsmann. Ikke bare Gregers, men også Ibsen selv kan sies å lide av «Tilbedelsesdelirium», mener Bang, og dette har drevet ham til idealisering av kvinnen. Det avsluttende spørsmålet for Gregers er om livet virkelig er så fullt av selvmedlidenhet og illusjoner som Relling påstår; i så fall er det ikke verd å leve. Stilles spørsmålet om livets verdi på denne måten, er det ifølge Bang i det minste et lite håp om at Ibsen her har overdrevet, og at livet ikke er så ille som det vises i Vildanden (Bang 1885).
Også i Sverige var det ulike vurderinger av Ibsens nye skuespill. Carl David af Wirsén, som har samlet sine bokanmeldelser fra Post- och Inrikes Tidningar i en bok utgitt i 1901, mener at Ibsens evne til å skape virkningsfull dramatikk med fortreffelig komposisjon og tilspisset dialog er virksom også i Vildanden. Samtidig klager han over «Negationer, ruiner! Ingenting positivt, ingenting som ger förtröstan!» (Wirsén 1901, 65). Som så ofte i tidligere stykker har mesteren sin fornøyelse i svartmaling og ironisering. Det kan se ut som at Ibsens diktning er i ferd med å bli det nittende århundrets gravklokke. Ironien hans har sjelden vært så universell og samtidig så bitende som nå. Det finnes en betagende symbolikk i skuespillet:
vildanden är å ena sidan symbol för detta hopplösa sjunkande från natur och sanning, å andra sidan för Hedvig, familjens vildand, som ur mörker och elände våldsamt sökte sin väg till frihet. Med allt sitt dunkel har denna dubbel-symbolik en sällsamt gripande makt och utgör nästan det enda fantasifulla i ett stycke, som annars är lika kallt, järnhårdt, obevekligt, som det är nattsvart och genom-pessimistiskt (Wirsén 1901, 62).
Mens Hjalmars form for verbal idealitet er humbug, er Gregers’ idealitet overspent og uten evne til å bedømme mennesker og situasjoner. Det betyr ikke at «realisten» Relling har rett overfor Gregers når han sier at idealer er et annet ord for løgner. Slik Wirsén forstår Ibsen, har han i polariteten mellom de to tegnet kontrasten mellom abstrakte, teoretiske svermerier uten menneskekunnskap og den lavere, billige visdommen som betrakter høyere sannheter og idealer som latterlig nonsens. Og ingen blir klok på hva dikteren mener og tenker, og om han egentlig har noe håp for menneskeheten. Et verdensbilde kunne man få av diktningen på Shakespeares tid; nå er det ikke lenger aktuelt. Dette beklager Wirsén, men han slutter på en måte som er betinget positiv: «Säkert är, att stycket är dramatiskt, och de, som mena, att detta för ett skådespel är alldeles nog samt att ingenting annat behöfves, böra känna sig tillfredsställda» (Wirsén 1901, 66).
Heller ikke Oscar Levertin, som skriver i februarnummeret 1885 av det svenske månedsskriftet Ur dagens krönika, blir oppløftet av å lese Vildanden. Selv med all den pessimismen som samtidens litteratur er så rik på, «måste man dock leta med ljus och lykta för att hitta något som i dyster verldsleda och intensivt menniskoförakt går upp emot detta» (Levertin 1885, 109). En refser har Ibsen ofte vært, men denne gangen er det annerledes. Latteren i dette stykket synes underlig hard, nesten skadefro, og helhetsinntrykket er sørgmodig og tungt. Har han ikke i Gregers-skikkelsen nærmest karikert bærerne av de ideene hans egne verk har forkynt? Vildanden er imidlertid et karakterdrama som byr på fortreffelige partier:
Liksom i alla sina senare pjeser har Ibsen här totalt vräkt undan alla konventionela figurer och händelser från sin framställning. I karaktersteckning, samtalsspråk och scenbygnad står «Vildanden» kanske närmare lifvet än de flesta nordiska skådespel (Levertin 1885, 110).
Levertin finner uvanlig naturalisme i detaljer og teknikk, og samtidig, underlig nok, en tendens til allegorier som kommer tydeligere til uttrykk enn ellers hos Ibsen, og som «i det kuriösa menageriet på fotografens vind når sin bisarraste höjdpunkt». Han ser noe bjørnsonsk i den poetiske fremstillingen av den unge piken med de underlige innfallene, det sjelfulle vesenet og det kjærlighetsfulle hjertet. Hjalmar er den som blir grundigst brettet ut, og Levertin synes at denne skikkelsen ikke har dimensjoner til å tåle så mye av dikterens oppmerksomhet som han får. Flere av personene er ved hjelp av sparsomme midler blitt til helstøpte mesterverk av treffende og humoristisk karakteristikk. Levertin er imponert over hva Ibsen har klart:
Men att Ibsen i «Vildanden» verkligen förmått, hvad han förmått, att det verkligen blifvit något spännande, intressant lif öfver ett ämne, som till hela sin tankesfer är så abstrakt och allegoriserande, detta vitnar mer än något annat om den hänförande och storartade dramatiska förmåga, han eger (Levertin 1885, 110).
Til spørsmålet om hva det er Ibsen har valgt som sitt emne denne gangen, svarer signaturen Robinson (Urban von Feilitzen) i sin anmeldelse at man kan vende oppmerksomheten mot det filosofiske eller mot det poetiske. Når det gjelder Ibsens vanlige program, hans måte å tenke om mennesker og samfunn på, vet man at han hater andedammene, samfunnets innhengninger av tamme mennesker. Et individ skal bestemme over seg selv, være ansvarlig for seg selv og utvikle seg i frihet: «Han står och faller för individualiteten». Dette er det filosofiske utgangspunktet. I Vildanden tar han for seg dem som er skadet eller såret av andre levende vesener. Dermed kan stykket poetisk bestemmes som «De Afsigkomnas Sorgespel» – sørgespillet om dem som er kommet bort fra seg selv. De individene som har gjort det bra i menneskenes verden, blir fulgt av en del som har mislykkes: «Det är en grupp af sådana skuggor, som diktaren denna gång framkallat ur glömskan och företagit sig att göra till hufvudpersoner i ett drama» (Feilitzen 1885, 31). Det tekstlige grunnlaget for denne tolkningen finner anmelderen i grosserer Werles ord til sin sønn om mennesker som dukker til bunns bare de får et par hagl i kroppen, og så aldri kommer opp igjen.
Som dikter har Ibsen evnen til å gå sine utvalgte personer inn på livet i deres loftstilværelse uten å fanges av eller synke ned i trøstesløshetene: Hjalmars middagshvile til fordel for «oppfinnelsen», Ginas pengebekymringer, Hedvigs forsømte oppdragelse, tvetydige hjelpesendinger fra grosserer Werle, gamle Ekdals kaninjakt på loftet, natteranglerne Rellings og Molviks frokostvisitt, hele denne uetterrettelige verden som har sitt samlende symbol i den skadeskutte anden i kurven inne på loftet. Det er et slags hjem, og de som hører til her, trives i sin omtanke for hverandre. Samtidig er det en verden bygget på illusjoner og selvbedrag, og det er dette Gregers har så vanskelig for å tolerere. Han er ikke noen hjemmets mann. Og som en som en gang beundret sin venn Hjalmar, opplever han sterkt at han bør «søka aftjena åtminstone något på faderen stora brott och skuld i förhållandet till desse stackare, dem Gregers återfinner förfallna, men långt mer godmodiga än man egentligen haft rätt att förmoda». Gregers har sterke emosjonelle grunner til å ta affære, men hans forstand og karakter har ikke noe av det som skal til for å gripe inn i Ekdalenes skjebne. Anmelderen er ikke enig i at Hedvigs død er usannsynlig, som enkelte har ment. Han peker på at den er forberedt gjennom hennes sårbare alder, hennes temperament, det uforståelige som er sagt til henne, den uventede avvisningens voldsomhet. Men får vi egentlig noen slutt på sørgespillet? Hvem har rett, Relling eller Gregers? «Meningen tycks vara: ‹Den verklighet, som här blottats, är så mycket allvarsammare och står Er så mycket närmare, än alla dikter, att jag, sedan tanken derpå nu är väckt, drager in mitt skuggspel igen›» (Feilitzen 1885, 40).
Sammenfattende kan vi si om samtidens mottagelse av Vildanden at den fordeler seg på omtrent samme vis mellom positiv og negativ respons i de tre nordiske landene. Alle anmelderne gir gjennomgående uttrykk for stor respekt for Ibsens dramaturgiske håndverk i dette skuespillet. Ellers kan vi dele vurderingene stort sett i to hovedgrupper. Den ene gruppen utgjøres av dem som beklager det gjennomgående pessimistiske menneskesynet og mangelen på løftelse og meningsfullhet i handlingens utvikling. Flere av disse ser Vildanden som et fall i forfatterskapet. Den andre gruppen består av anmeldere som har høye tanker om skuespillets litterære kvaliteter, dets mange overbevisende karakterskildringer og dets sammenheng som drama. Det er verdt å merke seg at også flere av dem som ut fra en idealistisk estetikk er skuffet over mangelen på lyspunkter, spår at stykket vil ha en fin virkning på scenen.